Foreldrene

Så mange forsøk

Kjære venner, 
vi tillater oss å kalle dere slik, selv om vi ikke kjenner dere, men det er slik vi håper at alle som leser disse linjene tar imot oss: To venner, enkle mennesker, som er villige til å lytte til dere, og å fortelle dere om det som nå dere opplever, men som vi har opplevd før dere. Vi anser oss for å være deres venner nettopp fordi også vi hadde dette problemet som mange har. 

Vi er D. og G. (D. er kvinnen), begge trettitre år gamle og i tre lange, uendelige år har vi desperat forsøkt å løse det som for dere kvinner - litt mindre for oss menn - er et instinkt, et ønske det ikke går an å glemme, det største i verdenen; "bli Mødre", og dermed gi liv til vårt barn.

Vi to klarte det; Vi har ei nydelig tulle og å se henne inn i øynene gjør at du endelig forstår at alt som har hendt deg, alt du har måttet gå igjennom, har vært verd det. 

Unnskyld for at vi ikke står offentlig frem, vi ville gjøre det fordi vi kjenner til følelsene dere har; sinnet, misunnelsen, frustrasjonen overfor dem som er lykkeligere enn dere, overfor de kvinnene som stolt viser frem magen sin, slik at det nesten virker som om de vil gi de som ikke har den, dårlig selvtillit: Sinnet vi føler når vi hører om kvinner som kvitter seg med sine nyfødte. Hva ville ikke gitt for å få et barn. 

Så tillat oss å komme stille inn i livet deres i ti minutter for å vise dere vårt nærvær... 

Så mange penger som brukes på disse behandlingene som av og til ikke virker og så må man avbryte for å begynne på nytt igjen, med håp om å lykkes, med redsel for å mislykkes: Så ensomme man føler seg når det ikke går bra og verden ser ut til å falle sammen. Vi har gått gjennom alt dette: Ni embryoer implantert tre ganger og til slutt ble vår drøm virkelighet. 

Hvem kan forstå dere bedre enn oss to? Problemet er ikke bare dette, det er også å ikke kunne snakke med noen om det, bortsett fra få, noen betrodde venner og slektninger fordi de andre, de som ikke lider av dette problemet, ikke forstår hva man går igjennom. Ofte er selv foreldrene våre ikke klar over hva som skjer, fordi de ikke godtar det, de lytter ikke eller de vil ikke alt dette. Paradoksalt kan også det motsatte skje, at de står deg nær, akk så altfor nær og kommer med råd om hva dere bør gjøre, hvor dere bør gå, til hvilket sykehus eller hvilken spesialist dere bør henvende dere til fordi de har sett det på TV, og alt dette gjør ikke annet enn å øke stresset og presset til vi blir irriterte og uberegnelige: Vi vil ikke lenger snakke med noen, ikke oss iblant heller, vi vil heller gi opp hele prosjektet og slik drepes vår kjærlighet også, forholdet tar slutt. 

Det er slettes ikke rart at mange par til slutt har sluttet å være nettopp et par av slike årsaker, men også motgang kan være med på å styrke kjærligheten. For å leve må man være optimist og utholdende (spesielt i dette tilfellet er dette viktig) man må prøve, prøve igjen og atter igjen, ti, hundre, tusen ganger, insistere og ha tiltro til legen man har henvendt seg til og vite at til slutt blir vi en familie og da vil vi tenke tilbake på denne perioden med en grimase, tenke på ventetiden da dere var to, og gleden vil fylle oss med tanke på fremtiden som skal tilbringes med det kjæreste vi har... et barn, det som gjør livet verdt å leve.... nå er G. og D. lykkelige sammen med L. og kanskje prøver de på nytt igjen om et par år. 

Vi sender en varm omfavnelse til dere alle og ønsker dere lykke til, alle sammen.


Med varme og omtanke, G. D. og L. 

klikk for å se illustrasjonen

klikk for å se illustrasjonen